Denne damen er, som mange damer, opptatt av sminke og skjønnhet. Jeg har imidlertid aldri sett på meg selv som noen ekspert på produkter eller som spesielt flink til å legge sminke. Derimot er jeg ekspert på mitt eget ansikt - som jeg har sett utallige ganger i speilet på veggen der, og hva dette ansiktet trenger og liker for å se sånn noenlunde ut og for å føle seg vel.
Jeg trenger at sminke skal være enkel å legge, at det ikke blir for mange produkter for det daglige ansiktet, at ansiktet holder seg mer eller mindre matt, at sminken demper rødhet og at ansiktet ikke ser kunstig ut etter at jeg har tatt dagens tørn med pensel og farger.
En utfordring for meg har alltid vært foundation. Helt til jeg begynte med mineralsminke var foundation alltid en vits som aldri varte og som aldri så særlig bra ut. Mineralsminke gjorde det hele litt enklere, men nå er jeg i ferd med å oppdage BB krem. Det ser ut som om BB krem oppfyller mange av mine ønsker; lett å legge, holder seg bra, ser naturlig ut, demper rødhet - og fargen tilpasser seg hudfargen litt, slik at resultatet blir fint.
Kan hende er jeg den siste damen i verden som oppdager BB krem, men hvis ikke anbefaler jeg deg å gjøre en liten research på dette. Kanskje fungerer det like bra for deg også?
tirsdag 19. mars 2013
tirsdag 5. mars 2013
Det store blå lommebokskipet
Tedame. Kaffedame. Dame som elsker fint sengetøy og søte kopper. Endelig voksen dame. Jeg kjenner litt på Damelivet i dag. Å være voksen, å nærme seg midtveis. Å finne ut at det er sant, det som mange sier; når man blir voksen, så er det mange ting som ikke er så farlig lenger. Å tillate meg selv dameting, samtidig som jeg kan tillate meg selv barnslige fniseting på samme tid. - Det er da fint!
Du vet, det kan være små, tullete ting. For et par uker siden, foreksempel, kjøpte jeg meg en stor lommebok. En skikkelig stor en, med mange lommer og rom. Så stor at jeg ikke trenger å brette papirpenger - skjønner du? Vi snakker et lite skip av en lommebok her. - Den gamle lørja var blitt, nettopp det; ei lørje. Med fare for å revne i alle hjørner og spre gamle kvitteringer og visittkort og en og annen seddel for alle vinder. Og jeg skjønte at nå er det tid for å ta grep på lommebokfronten. - Det viste seg å ikke være så lett, for jeg har hatt en overbevisning om at jeg er en sånn som liker små smarte lommebøker uten for mye fiksfaks. Det er det jeg har hatt i alle år; liten, smart, fiks, sort. Men ofte bulende og med krøllete papirer og med en ikke alltid så heldig bombe-effekt når jeg åpnet rommet for mynter.
Så har jeg sett venninner og andre damer som har åpnet store, oversiktlige lommebøker, med glidelåser og rom for det meste. Før dømte jeg det KJERRING! (på den negative måten) med en gang, men jeg har kjent på en gryende beundring for disse lommebokveskene som ser ut som om de kan huse en hel liten verden - med orden og oversikt. - Det var hemmelig først, jeg mener, man skifter da ikke fra liten, sort og smart sånn uten videre. Liten, sort og smart ga inntrykk av orden og behov for lite, tenkte jeg før. Jeg trenger plass til to kreditt kort og en tier i veksel, og det er det. - Men så er ikke livet riktig så kompakt lenger (hvis det noen gang egentlig var det), og jeg har hatt små papirbiter av varierende viktighet slengende rundt i veska og i mystiske skuffer, mens jeg kunne hatt alt pent organisert i et lommebokskip. - Så jeg bet i det søte dame-eplet og tenkte, nå er jeg blitt litt kjerring, men det er fint, og gikk til innkjøp av en stor lommebok for damer (den er stor, jeg har fått kommentarer på det), i blått skinn, med glidelåser og rom av ulike slag. Den seiler som et skip i veska og er alltid lett å finne - det tar kanskje to sekund mer å åpne den, men til gjengjeld slipper jeg å bla i stokken av kort, og sedlene ser fine ut og krøller ikke mer. Jeg tenkte at blått skinn var litt mer rebell enn sort, beige eller grått, men jeg kommer ikke unna mitt eget stempel; dette er en voksengreie. Damegreie. - Uansett; jeg er så fornøyd! Etter to uker er det fortsatt gøy å finne den blå damelommeboken i veska og åpne opp det lille skipet med rom for alt jeg trenger på lommebokfronten. Det er nesten så jeg fniser hver gang, - litt barnslig må man jo kunne være!
Men synes du det er kjerring med store lommebøker? - Er det bare meg?
Du vet, det kan være små, tullete ting. For et par uker siden, foreksempel, kjøpte jeg meg en stor lommebok. En skikkelig stor en, med mange lommer og rom. Så stor at jeg ikke trenger å brette papirpenger - skjønner du? Vi snakker et lite skip av en lommebok her. - Den gamle lørja var blitt, nettopp det; ei lørje. Med fare for å revne i alle hjørner og spre gamle kvitteringer og visittkort og en og annen seddel for alle vinder. Og jeg skjønte at nå er det tid for å ta grep på lommebokfronten. - Det viste seg å ikke være så lett, for jeg har hatt en overbevisning om at jeg er en sånn som liker små smarte lommebøker uten for mye fiksfaks. Det er det jeg har hatt i alle år; liten, smart, fiks, sort. Men ofte bulende og med krøllete papirer og med en ikke alltid så heldig bombe-effekt når jeg åpnet rommet for mynter.
Så har jeg sett venninner og andre damer som har åpnet store, oversiktlige lommebøker, med glidelåser og rom for det meste. Før dømte jeg det KJERRING! (på den negative måten) med en gang, men jeg har kjent på en gryende beundring for disse lommebokveskene som ser ut som om de kan huse en hel liten verden - med orden og oversikt. - Det var hemmelig først, jeg mener, man skifter da ikke fra liten, sort og smart sånn uten videre. Liten, sort og smart ga inntrykk av orden og behov for lite, tenkte jeg før. Jeg trenger plass til to kreditt kort og en tier i veksel, og det er det. - Men så er ikke livet riktig så kompakt lenger (hvis det noen gang egentlig var det), og jeg har hatt små papirbiter av varierende viktighet slengende rundt i veska og i mystiske skuffer, mens jeg kunne hatt alt pent organisert i et lommebokskip. - Så jeg bet i det søte dame-eplet og tenkte, nå er jeg blitt litt kjerring, men det er fint, og gikk til innkjøp av en stor lommebok for damer (den er stor, jeg har fått kommentarer på det), i blått skinn, med glidelåser og rom av ulike slag. Den seiler som et skip i veska og er alltid lett å finne - det tar kanskje to sekund mer å åpne den, men til gjengjeld slipper jeg å bla i stokken av kort, og sedlene ser fine ut og krøller ikke mer. Jeg tenkte at blått skinn var litt mer rebell enn sort, beige eller grått, men jeg kommer ikke unna mitt eget stempel; dette er en voksengreie. Damegreie. - Uansett; jeg er så fornøyd! Etter to uker er det fortsatt gøy å finne den blå damelommeboken i veska og åpne opp det lille skipet med rom for alt jeg trenger på lommebokfronten. Det er nesten så jeg fniser hver gang, - litt barnslig må man jo kunne være!
Men synes du det er kjerring med store lommebøker? - Er det bare meg?
mandag 11. februar 2013
For the love of Kaffe
Jeg elsker kaffe. Jeg har gjort det siden jeg var student og bodde i kollektiv sammen med noen som virkelig kunne kunsten å tilberede en kanne med mørk, fyldig, smakfull kaffe. Vi satt ofte i sofaen etter middag, noen dro fram en gitar. Så kom først duften av den herlige sorte drikken smygende fra kjøkkenet, og vi ble aldri skuffet; kaffen kom like etter og var sterk og aromatisk og varm og akkurat det man trengte etter middagen. Jeg innledet der og da et kjærlighetsforhold som har vokst seg sterkt og fyldig, akkurat som kaffen selv, og som varer den dag i dag. Kaffe.
Kaffe. I min barndom var det ingen mangel på kaffe. Jeg husker duften når kaffeposen ble åpnet og den surklende, men hyggelige lyden av kaffetrakteren på kjøkkenet. Det var også stort å få dyppe en sukkerbit eller en tørr kake i mormors kaffekopp. Men ellers var kaffen en skuffelse. Da jeg ble stor nok til å være fristet til å smake, var det bare bittert og surt og blast i forhold til den deilige og eksotiske duften som ga meg eventyrlyst og trang til å reise til fremmede steder. Ok, så er det ingen sammenheng, konstaterte jeg, mellom duften av eventyr og smaken av det som ut av kaffetrakteren. Men det var det, og mange år senere lærte jeg kaffens sanne natur å kjenne i et lappete og loppemarkedaktig studentkollektiv.
Kaffe er riktignok sterkt for sarte sjeler og følsomme mager, og bør derfor nytes med måte. Ikke slutt å drikke kaffe, begynn å drikke den med andakt.
Mal bønnene selv. Bruk en god kaffemaskin, som ikke trenger å koste skjorta, men som bør renses med jevne mellomrom. Drikk kaffe som du elsker duften av. Og smaken. Finn dine favorittbønner, det kan være flere! Drikk ikke mer enn to små kopper om dagen. Hvis du drikker kaffe alene, er det fint å ha vakker utsikt, friske blomster, god radio eller favorittmusikk, favorittavisen, - en eller flere av disse vil høyne opplevelsen. Glem ikke koppen! Drikk av porselen, stentøy eller glass. Unngå plast eller termokopper hvis du kan. Bruk kopper du gleder deg til å drikke av når du ser dem i hyllen din. Prøv å ha god nok tid til å forstå hva du driver med, nemlig drikke en kopp utsøkt kaffe. - Og når du ikke har tid, forsøk å ha litt ferdigmalte bønner i et tett glass, slik at du raskt kan brygge deg en herlig kopp med sort glede.
To av mine beste kaffeopplevelser har jeg hatt nokså overraskende på steder der jeg ikke hadde noen forhåpninger om førsteklasses kaffe. En av den var på danskebåten mellom Oslo og København. Etter å ha sett utseilingen nedover Oslofjorden i deilig ettermiddagssol, fant vi en liten krok av danskebåten hvor de hadde te og kaffesalong. Der fikk jeg servert noen nærmest hellige dråper etiopisk kaffe etter anbefaling fra en meget velinformert kaffekelner. Hvem skulle trodd det? I feriemodus og kaffelykkerus ble standarden satt for en særdeles hyggelig dansketur, og jeg glemmer aldri overraskelsen og smaken.
En annen uventet kaffeopplevelse kom på venninnetur i Italia. Vi kom svette og slitne inn på et overfylt tog i Milano og fikk satt oss ned blant viftende italienerinner, skrikende italienerbabyer og skravlende italienere av alle slag. Det var ikke luftkondisjonering. Det var varmt. Det var mye lyd og det var mange timer igjen til vi var framme. Jeg snek meg unna og inn mot restaurantvognen for å puste litt og fordi jeg trengte til en kaffekopp. Og der, midt i mellom fulle andreklassevogner med folk og bagasje, var det en helt perfekt liten kaffebar. Luften var kondisjonert og kjølig og servitøren var kledt i hvitt med gylne knapper og det var en ordentlig disk og en fantastisk kaffemaskin slik de har i alle kaffeetablisssementer med respekt for seg selv. Og det var slettes ikke overfylt her. Jeg følte at jeg hadde snublet over en skatt. Og følelsen fortapte seg ikke da kaffen kom i sin lille porselenskopp med en liten sjokoladebit til. Deilig deilig italiensk kaffe. Perfekt brent, perfekt brygget, perfekt anrettet. Vi kunne jo ikke ta med dette vakre porselenet noe sted, så jeg ble stående og nyte det hele mens en italiensk mambo av en kjekkas i rosa skjorte og solbriller vinket med øyenbrynene over solbrillekanten. Og jeg smilte lykkelig tilbake og glemte alt om at jeg slettes ikke likte degoser i rosa skjorter. Et perfekt kaffeøyeblikk. Og toget dro oss avgårde over Po-sletten mot Venezia og i den skranglete vognen jeg jeg kom fra satt to av mine beste venninner og skjønte ingenting da jeg kom tilbake, smilende og lykkelig og litt mindre svett.
Kaffe. I min barndom var det ingen mangel på kaffe. Jeg husker duften når kaffeposen ble åpnet og den surklende, men hyggelige lyden av kaffetrakteren på kjøkkenet. Det var også stort å få dyppe en sukkerbit eller en tørr kake i mormors kaffekopp. Men ellers var kaffen en skuffelse. Da jeg ble stor nok til å være fristet til å smake, var det bare bittert og surt og blast i forhold til den deilige og eksotiske duften som ga meg eventyrlyst og trang til å reise til fremmede steder. Ok, så er det ingen sammenheng, konstaterte jeg, mellom duften av eventyr og smaken av det som ut av kaffetrakteren. Men det var det, og mange år senere lærte jeg kaffens sanne natur å kjenne i et lappete og loppemarkedaktig studentkollektiv.
Kaffe er riktignok sterkt for sarte sjeler og følsomme mager, og bør derfor nytes med måte. Ikke slutt å drikke kaffe, begynn å drikke den med andakt.
Mal bønnene selv. Bruk en god kaffemaskin, som ikke trenger å koste skjorta, men som bør renses med jevne mellomrom. Drikk kaffe som du elsker duften av. Og smaken. Finn dine favorittbønner, det kan være flere! Drikk ikke mer enn to små kopper om dagen. Hvis du drikker kaffe alene, er det fint å ha vakker utsikt, friske blomster, god radio eller favorittmusikk, favorittavisen, - en eller flere av disse vil høyne opplevelsen. Glem ikke koppen! Drikk av porselen, stentøy eller glass. Unngå plast eller termokopper hvis du kan. Bruk kopper du gleder deg til å drikke av når du ser dem i hyllen din. Prøv å ha god nok tid til å forstå hva du driver med, nemlig drikke en kopp utsøkt kaffe. - Og når du ikke har tid, forsøk å ha litt ferdigmalte bønner i et tett glass, slik at du raskt kan brygge deg en herlig kopp med sort glede.
To av mine beste kaffeopplevelser har jeg hatt nokså overraskende på steder der jeg ikke hadde noen forhåpninger om førsteklasses kaffe. En av den var på danskebåten mellom Oslo og København. Etter å ha sett utseilingen nedover Oslofjorden i deilig ettermiddagssol, fant vi en liten krok av danskebåten hvor de hadde te og kaffesalong. Der fikk jeg servert noen nærmest hellige dråper etiopisk kaffe etter anbefaling fra en meget velinformert kaffekelner. Hvem skulle trodd det? I feriemodus og kaffelykkerus ble standarden satt for en særdeles hyggelig dansketur, og jeg glemmer aldri overraskelsen og smaken.
En annen uventet kaffeopplevelse kom på venninnetur i Italia. Vi kom svette og slitne inn på et overfylt tog i Milano og fikk satt oss ned blant viftende italienerinner, skrikende italienerbabyer og skravlende italienere av alle slag. Det var ikke luftkondisjonering. Det var varmt. Det var mye lyd og det var mange timer igjen til vi var framme. Jeg snek meg unna og inn mot restaurantvognen for å puste litt og fordi jeg trengte til en kaffekopp. Og der, midt i mellom fulle andreklassevogner med folk og bagasje, var det en helt perfekt liten kaffebar. Luften var kondisjonert og kjølig og servitøren var kledt i hvitt med gylne knapper og det var en ordentlig disk og en fantastisk kaffemaskin slik de har i alle kaffeetablisssementer med respekt for seg selv. Og det var slettes ikke overfylt her. Jeg følte at jeg hadde snublet over en skatt. Og følelsen fortapte seg ikke da kaffen kom i sin lille porselenskopp med en liten sjokoladebit til. Deilig deilig italiensk kaffe. Perfekt brent, perfekt brygget, perfekt anrettet. Vi kunne jo ikke ta med dette vakre porselenet noe sted, så jeg ble stående og nyte det hele mens en italiensk mambo av en kjekkas i rosa skjorte og solbriller vinket med øyenbrynene over solbrillekanten. Og jeg smilte lykkelig tilbake og glemte alt om at jeg slettes ikke likte degoser i rosa skjorter. Et perfekt kaffeøyeblikk. Og toget dro oss avgårde over Po-sletten mot Venezia og i den skranglete vognen jeg jeg kom fra satt to av mine beste venninner og skjønte ingenting da jeg kom tilbake, smilende og lykkelig og litt mindre svett.
tirsdag 22. januar 2013
Dunlig varme
I natt la vi oss mykt og behagelig i nytt sengetøy og ny, stor dundyne. Det er så deilig å sove i nytt og rent sengetøy! Og den nye dynen knitret nesten, du vet den lyden som dundyner har, og som jeg har savnet slik, - helt uten å vite det. Den gamle dynen var syntetisk og - gammel. Full av gammel midd og gammel syntetisk varme, og sengetøyet var brunt og grønt og ga meg ikke særlig lyst til å gå tidlig til sengs for å lese eller høre på musikk eller andre inspirerte ting.
Nå har jeg i Prosjekt Sengetøy & Sengeklær, tre nye deilige sengesett i delikate farger og et er i satin. Og sammen med dundynen har soverommet steget betraktelig på skalaen for trivsel og skjønnhet. Er det viktig? Ja og nei. For meg er det fint fordi soverommet er det rommet jeg går til ro i hver kveld. Det er her jeg sovner inn og det er her jeg møter dagen. Ny dyne er dessuten en luksus man ikke unner seg hver dag. Et flak av en dyne, 220 x 240, i dun, er jo en investering, men januarsalget ga meg mot til å sette fart i prosjektet. Jeg har jo tenkt på det en stund.
Hvorfor er ikke dette bare et overfladisk "husmorprosjekt" med liten eller ingen nyhetsverdi utenfor soverommets fire vegger? Vel, kanskje er det ikke bedre enn som så. Men kanskje har det en bitteliten dybde i seg allikevel. Gleden og viktigheten av å bytte ut noe gammelt en gang i blant, og huske på seg selv litt i disse post-julegavetider. Soverommet er dessuten et viktig rom, siden det er her vi lader opp og lader ut etter dagens strabaser og før neste daglige dont. Og så deilig sengetøy kan være! I rene farger og gode kvaliteter. Det er jo ting jeg skal leve med i lang tid. Og det er litt symbolsk i vår redesignede familie, nye ting, våre valg.
Så skift på sengen med ditt beste sengetøy og gled deg over slike småtterier som knitrende dundyner eller følelsen av krepp eller det fine mønsteret eller mangel på sådan.
God natt i natt!
Nå har jeg i Prosjekt Sengetøy & Sengeklær, tre nye deilige sengesett i delikate farger og et er i satin. Og sammen med dundynen har soverommet steget betraktelig på skalaen for trivsel og skjønnhet. Er det viktig? Ja og nei. For meg er det fint fordi soverommet er det rommet jeg går til ro i hver kveld. Det er her jeg sovner inn og det er her jeg møter dagen. Ny dyne er dessuten en luksus man ikke unner seg hver dag. Et flak av en dyne, 220 x 240, i dun, er jo en investering, men januarsalget ga meg mot til å sette fart i prosjektet. Jeg har jo tenkt på det en stund.
Hvorfor er ikke dette bare et overfladisk "husmorprosjekt" med liten eller ingen nyhetsverdi utenfor soverommets fire vegger? Vel, kanskje er det ikke bedre enn som så. Men kanskje har det en bitteliten dybde i seg allikevel. Gleden og viktigheten av å bytte ut noe gammelt en gang i blant, og huske på seg selv litt i disse post-julegavetider. Soverommet er dessuten et viktig rom, siden det er her vi lader opp og lader ut etter dagens strabaser og før neste daglige dont. Og så deilig sengetøy kan være! I rene farger og gode kvaliteter. Det er jo ting jeg skal leve med i lang tid. Og det er litt symbolsk i vår redesignede familie, nye ting, våre valg.
Så skift på sengen med ditt beste sengetøy og gled deg over slike småtterier som knitrende dundyner eller følelsen av krepp eller det fine mønsteret eller mangel på sådan.
God natt i natt!
mandag 5. november 2012
Høstjakt for damer
En utmerket måte å møte høstlige temperaturer på er å gå på en aldri så liten jakt. Jeg snakker ikke om ut med hagle i skog og fjell, som selvfølgelig også er fortreffelig for jaktende damer, men om urban jakt på saker som kan gjøre høsten litt lunere. Jeg snakker ikke om høstsalget heller. For mitt vedkommende går høstjakten til en spesialforretning for te.
En gang i året har jeg min hovedhamstring i teavdelingen. Hamstre er muligens et riktigere ord enn jakt, men jeg velger å kalle det jakt allikevel, av nostalgiske årsaker. Mandag er en god dag hvis man har mulighet, da er det rolig og du kan få ekstra god service og tid til gode tediskusjoner. Prøvesmaking og lukting og smaking igjen. "Se her hva vi akkurat har fått inn. Vi har ikke rukket å smake på den selv ennå, vil du ikke smake med oss?"
Jeg velger meg deilige grønne fra Japan, som noen sier smaker høy, men som i virkeligheten smaker enger om våren eller modne marker i august. Og en ren hvit te som er lett og delikat og nydelig. En klassisk Earl Grey - som finnes i utrolige kvaliteter som ikke har mye å gjøre med tørre poser og flat smak. Også en fantastisk blomstrende sjasminte får plass i handlenettet. En god del te, men ikke mer enn at den skal drikkes opp innen rimelig tid også. Te har ikke ubegrenset holdbarhet og jeg har tatt damelig lærdom av tidligere skuffelser i gamle tebokser. Bedre å kjøpe etter dersom forrådet skulle gå tomt.
Hva det er med te og Damer? Det er vanskelig å si, men det henger sammen som høstløv og novemberregn. I små kopper eller store kopper. Med en bok eller ved datamaskinen. Ypperlig til Damesamtaler med scones og syltetøy. Te gjør en Dame varmere og litt mer klar for å møte den mørkere delen av høsten.
En gang i året har jeg min hovedhamstring i teavdelingen. Hamstre er muligens et riktigere ord enn jakt, men jeg velger å kalle det jakt allikevel, av nostalgiske årsaker. Mandag er en god dag hvis man har mulighet, da er det rolig og du kan få ekstra god service og tid til gode tediskusjoner. Prøvesmaking og lukting og smaking igjen. "Se her hva vi akkurat har fått inn. Vi har ikke rukket å smake på den selv ennå, vil du ikke smake med oss?"
Jeg velger meg deilige grønne fra Japan, som noen sier smaker høy, men som i virkeligheten smaker enger om våren eller modne marker i august. Og en ren hvit te som er lett og delikat og nydelig. En klassisk Earl Grey - som finnes i utrolige kvaliteter som ikke har mye å gjøre med tørre poser og flat smak. Også en fantastisk blomstrende sjasminte får plass i handlenettet. En god del te, men ikke mer enn at den skal drikkes opp innen rimelig tid også. Te har ikke ubegrenset holdbarhet og jeg har tatt damelig lærdom av tidligere skuffelser i gamle tebokser. Bedre å kjøpe etter dersom forrådet skulle gå tomt.
Hva det er med te og Damer? Det er vanskelig å si, men det henger sammen som høstløv og novemberregn. I små kopper eller store kopper. Med en bok eller ved datamaskinen. Ypperlig til Damesamtaler med scones og syltetøy. Te gjør en Dame varmere og litt mer klar for å møte den mørkere delen av høsten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)